Driver din organisasjon med ‘orgsplaining’?
Det er kanskje på tide å snakke om noe ganske grunnleggende: hvordan vi som organisasjoner kommuniserer med støttespillere.
Mange som engasjerer seg i eller støtte organisasjoner opplever en kommunikasjonsmengde som kan være overveldende. Facebook-poster, nyhetsbrev, magasin i posten, nyhetssaker, gruppe-oppdateringer og mer.
Tør vi stille oss selv spørsmålet: hvor mye av dette blir lest? Hvor mye av dette blir verdsatt?
For å trekke en uheldig parallel: det vi holder på med ligner i verste ‘mansplaining’ – som kan oppsummeres enklest ved å bruke ‘Guy Explaining’-memet:
Hvis din organisasjon er mer opptatt av å snakke utelukkende om hva dere selv er opptatt av, uten å tilpasse det etter hva støttespillere viser de er interessert å høre om, er det mulig dere er skyldig i ‘orgsplaining’: kommunikasjon som oppleves som irrelevant, uengasjerende og rett og slett uønsket.
Det kan være ødeleggende for saken som både organisasjonen og støttespilleren (giveren, medlemmet, følgeren osv) ønsker å gjør noe med, hvis man ikke klarer å finne tonen sammen.
Det er bare trist hvis folk melder seg ut av kommunikasjonsløpet fordi de ikke orker eller rekker å holde med.
Det vi ser er organisasjoner som er så vant til å holde kommunikasjons-mølla gående at de rekker ikke løfte blikket for å vurdere om det hele egentlig gir mening for noen andre enn de alle mest engasjerte følgere.
Så er det ikke så rart hvis organisasjonen ikke kommer i mål med å appellere til flere og nye grupper.
Markedsføringseksperten Seth Godin har skrevet mye om ‘permission marketing’ som gjelder for både bedrifter og frivillige organisasjoner. Vi som jobber med støttespiller-kommunikasjon må legge fra oss tanken at vi har en umiddelbar rett til å fortelle om alt vi vil, og heller forstå at vi må vise at vi fortjener denne oppmerksomheten over tid.
Det er et privilegium, ikke en rett, å kunne drive enveiskommunikasjon til en stor gruppe mennesker, selv om vi har fått formell tillatelse til å sende dem en epost eller et brev.
Så hva er løsningen?
Her er noen av våre forslag:
- Slutt å sende ut kommunikasjon på autopilot. Bare fordi det står noe sted at nyhetsbrevet sendes alltid på torsdager – kanskje ikke gjør det hvis ikke man har noe relevant å fortelle?
- Ta jobben med å tilpasse kommunikasjonen til målgrupper mer på alvor. De fleste organisasjoner har verktøy og ressurser til å bedre målrette utadrettet kommunikasjon, men altfor mange lar være å gjør det. Informasjon som er relevant for medlemmer vurde rettes nettopp mot medlemmer primært, ikke nødvendigvis alle, for eksempel.
- Evaluer det du sender ut – ordentlig. Vurdere å bruke ressurser på en evalueringsundersøkelse som kan si litt om hva slags kommunikasjon dine støttespillere setter pris på, og hva de ønsker mindre av. Og så, følg faktisk opp konklusjonene ved å endre opplegget
- Vær konkret og spesifikk når du forteller om et tema. Altfor mange organisasjoner går i fellen hvor de snakker nesten utelukkende om store, strukturelle spørsmål i organisatorisk språk, som støttespilleren ofte ikke opplever som relevant for dem selv i det hele tatt. Man kan heller velge å for eksempel trekke fram enkelthistorier som eksemplifiserer temaet og som oppleves som mye mer relevant og forståelig for støttespilleren.
Kort og godt: Ikke ta støttespillerne dine for gitt. Som Mark Phillips pleier å si; de er ikke dine givere – du er en av deres saker.